Jeg ble nesten smålig av Ari Behn

Faan steike, hvor jeg irriterer meg over meg selv. Jeg greier å bry meg med at den intetsigende novisen Ari Behn får spalteplass dag etter dag i ukritiske norske aviser.
Jeg er jo direkte smålig hvis jeg lar meg affisere av at en av tilværelsens tapere får lov til å skape seg sin mening med livet ved å stå frem i media og fortelle uinteressante ting i pompøse ordelag. Jeg bør være storsinnet nok til å glede meg over at Ari kanskje på denne måten redder livet sitt. Og heller være overbærende med at han snakker uten innhold, for alternativet til spalteplass er nok at han muligens ville kastet seg i Glomma (tror ikke han har baller nok til å kaste seg utfor et stup).

Så heretter lille Ari; så skal jeg smile for meg selv hver gang jeg ser bilde av deg i avisen (å lese tekster koblet til deg gir fint lite annet enn følelsen av tomhet) og tenke at: Bra! Nå fikk egoet hans nok påfyll til at han orker å leve i noen dager til. Men stakkars Märtha som må holde ut enda noen dager.... Men henne er det egentlig ikke synd på. Hun har jo sin skyttsengel - som hun leser egne eventyr for. -Jeg begynner å føle med englene.