Dansen rundt kvinnekampen...

Kvinnesaksforkjemperne her til lands startet for cirka 100 år siden kampen for å frigjøre seg fra undertrykkende kleskoder. Kvinnedagen har vært en årlig milepæl i denne sammenheng, selv om kampen har foregått i det små i hverdagen. Nå ser ringen ut til å på en måte være sluttet. Muslimske kvinner i Norge har varslet at de vil bruke kvinnedagen for å kreve retten til å følge tilsvarende kleskoder som norske kvinner har brukt 100 år på å frigjøre seg fra. -Det er fra sine egne man skal ha det, sies det..... Kvinnene som nå vil slå et slag for hijab, chador, burqah o.s.v. hevder at det er deres egne valg. Ressurssterke kvinner som liker å stå på barrikadene dette får man forståelse av når man leser Klassekampen den 7. mars 2009. Ambreen Pervez - som ble kjent på grunn av at A-møbler ikke ville akseptere at hennes hijab ble blandet med arbeidsuniformen, og ba henne om å slutte i jobben hvis alternativet var å bære hijab - og Ilham Hassan - jusstudent og tidligere leder i Somalisk Studentforening, hevder skråsikkert at deres valg om å bære hijab er et eget valg basert på Koranens skrifter. Og nå ønsker de å kjempe for retten til å fortsatt ha dette frie valg.....
Ja vel. Men jeg er fristet til å spørre om hvor frivillig er egentlig handlinger som baserer seg på pålegg fra en bok (skrevet av menn)? Med oppdragelse innen denne tro, så er det grunn til å tro at man blir preget. Kanskje er det frie valg ikke et valg i det hele tatt, men noe noen tok for deg for noen hundre år siden. Jeg vil tro at de som virkelig tar et selvstendig valg blant islamske kvinner er de som velger å ikke gå med nevnte hodeplagg eller heldekkende klede.

Kvinnene Pervez og Hassan erkjenner at det er kvinner som tør annet enn å gå med hijab og lignende på grunn av undertrykkingen fra menn. Men de ønsker altså heller å bruke Kvinnedagen til å kjempe for en rett som ingen har nektet dem, i stedet for å støtte sine medsøstre som kler seg mot sin vilje av frykt for sine egne ektemenn, og øvrige menn i de muslimske miljøet. -Jeg trodde solidaritet var et nøkkelord knyttet til kvinnedagen. Men disse to kvinner ønsker altså å bruke kvinnedagen på å gjøre det enda vanskeligere for de kvinner som ønsker å løsrive seg fra undertrykking.

Selv om de ikke nevner det i artikkelen i KK, så mistenker jeg at Hassan og Pervez "kamp" å ha en begrunnelse i politi-hjab-saken. I så fall så bør det være et tapt slag på forhånd. Det siste undertykte kvinner trenger er at disse undertrykkende symboler innføres i uniformer og myndigheter. Det vil gjøre det enda vanskeligere for de undertrykte siden deres overgripere med det får positiv feedback fra myndighetene. -Ingen nekter noen å gå i hijab, så versågod Hassan og Pervez!

Men som samelue, for den saks skyld kors, så er ikke alle symboler forenelig i fora hvor å signalisere nøytral holdning er viktig. Noen kaller det yrkesforbud å nekte hijab i politiet. Tull!
I samme avis som Hassan og Pervez prøver å slå inn åpne dører - ingen nekter dem å gå i hijab - så er det et portrettintervju med bussjåføren Brit Magni Rønning. Hun får spørsmål om ikke 12 timers dag med en lengre pause midt på dagen er trasig arbeidstid. Hvorpå hun svarer: "Nesten 12 timer. Og trasig? Langt i fra. Det er fint med fri midt på dagen. Da kain æ for eksempel måkka snø, gå til tannlegen eller ordne ting på offentlige kontor. Den som ikke trives med delte skift får la være å kjøre buss."

Denne holdningen kunne kanskje Pervez og Hassan dvele litt ved. Hvis ens personlige interesser og holdninger bryter for mye med systemet er det kanskje ikke systemet som bør endres, men man bør kanskje finne en annen plass i systemet. I alle fall når kampen for å endre systemet vil gjøre situasjonen så mye verre for mennesker som sliter allerede.

God 8. mars jenter!